STREET OF CROCODILES, (KROKODILLENES GATE), Stephen og Timothy Quay, Storbritannia 1986

uten tekst

Filmskaper-brødrene Timothy og Stephen Quay bestemte seg på begynnelsen av 1980-tallet for å oversette Krokodillenes gate – et utdrag fra Kanelbutikker av Bruno Schulz – til stop motion-språk. Karrieren til de to tvillingene var knyttet til Polen og daværende Tsjekkoslovakia. De lærte seg malerkunst og tegning, og deres interesse for animasjon begynte med Walerian Browczyks og Jan Lenicas verk. Deretter ble de kjent med verket til Jan Švankmajer fra Praha, en fremragende regissør av korte stop motion-filmer. Gjennomsyret av den europeiske ånden startet Quays å samarbeide med britiske Channel 4, som de laget sine kortfilmer for. Fordypningen i Krokodillenes gate lot dem vise poetiske egenskaper ved Schulz’ verden gjennom et nytt medium.

Bak denne produksjonen ligger det største budsjettet for en av deres kortfilmer (både da og til dags dato). Betingelsen for finansiering som ble stilt av BFI Production Board, var å bruke en kanonisk litterær kilde som grunnlag. Quay-brødrene valgte likevel fortellinger av den polske forfatteren Bruno Schulz. Prosaen hans er mer basert på drømmelogikk enn på konvensjonelle fortellerstrukturer. Samtidig avviker filmen vesentlig fra den originale teksten. Verket, som delvis har blitt til gjennom improvisasjon, samspiller utmerket med Schulz’ univers. Gaten i tittelen er en labyrint av butikkvinduer med skitne ruter. Gjennom dem ser man dekorasjoner som gjenspeiler det fattige interiøret i lokalene.

Porten til dette universet er et gammeldags kinetoskop, som blir aktivert av en museumskonservator. Han setter mekanismen i gang med en spyttdråpe, og klipper deretter tauet som har holdt dukken – hovedkarakteren – bundet fast. Dukken kan nå bevege seg fritt. Filmen presenterer dukkens reise gjennom et urovekkende dødsrike, hvor fysikkens lover og logikk ikke lenger gjelder, og der bisarre maskiner utfører meningsløse, repeterende og uproduktive oppgaver, og der tilsynelatende livløse gjenstander vekkes til live under påvirkning av en liten villmann. Til slutt ender hovedfigurens reise på et merkelig skredderverksted. Der blir han omgitt av en trio av skumle, kvinnelige skikkelser med uthulete hoder (hver med et serienummer trykket ned på baksiden), svevende som om de var drevet av en overnaturlig kraft. Skredderen presenteres som en megaloman skikkelse som gjenoppbygger verden i sitt bilde ...

Det store budsjettet tillot Quay-brødrene å filme med 35 mm-kamera for første gang, noe som gjorde at de kunne vie mer oppmerksomhet til tekstur, uvesentlige detaljer og lyskvalitet. Mengden støv, skitt og forkastede gjenstander (som illustrerer Schulz' konsept om "degradert virkelighet") gir inntrykk av en sivilisasjon som sluknet for lenge siden. Den østeuropeiske stemningen forsterkes av partituret til Lech Jankowski, som skrev og tok opp musikken før filmen ble spilt inn. Krokodillenes gate er en stumfilm, og musikken er den viktigste drivkraften. Quay-brødrene innrømmer at dialogen bare fungerer som en del av en større helhet, ikke som et hovedelement. De foretrekker å bygge opp stemningen og konkrete følelser med lyden av instrumenter. Produksjonene deres alltid er fylt med musikk.

Filmskaperne inviterte komponisten og maleren Lech Jankowski, som de møtte tilfeldig under en teaterforestilling, til samarbeid i 1981, det vil si fem år før premieren på Krokodillenes gate. De tre avtalte at Jankowski skulle sende dem en musikkassett når komposisjonen var klar. Han hadde ikke sett en eneste filmrute av filmen; det han kjente, var Schulz' prosa. Tvillingene var begeistret over arbeidet som komponisten presenterte for dem. Ettersom de kunne forlenge animasjonen fra 15 til 21 minutter, brukte de et lengre utdrag av Jankowskis verk. Sluttesultatet gjorde så stort inntrykk på skaperne at Jankowski ble Quay-brødrenes faste komponist.

Oversetter: Paulina Rożek